Oslo tingretts dom 26. januar 2024
I Oslo tingretts dom 26. januar 2024 fikk Åseral kommune medhold i at eiendomsskattegrunnlaget for seks kraftverk i kommunen tilhørende Å Energi Vannkraft AS var uriktig.
LVK var partshjelper til fordel for kommunen. Å Energi var partshjelper for staten.
Sakens hovedspørsmål var om eiendomsskattegrunnlaget var uriktig fastsatt for skatteåret 2022. Fordi skattegrunnlaget baserer seg på et rullerende fem års snitt, har saken også betydning for skattegrunnlaget i tidligere og etterfølgende år. Hovedproblemstillingen i saken var om deler av kostnadene med å bygge en ny tunnel for overføring av vann kan fradragsføres direkte som såkalt «tenkt vedlikehold» etter skatteloven § 18-5 tredje ledd eller om kostnadene må aktiveres.
Byggingen av tunnelen var en del av et større opprustings- og utvidelsesprosjekt av Skjerka-anlegget som ligger i Mandalsvassdraget i Åseral kommune, kalt Åseralprosjektene. Spørsmålet om fradragsføring av byggekostnadene som tenkt vedlikehold kom på spissen fordi kraftselskapet hadde søkt om og fått konsesjon for å bygge en helt ny overføringstunnel fra Langevatn til Nåvatn på 13,3 km i en parallell trase fra opprinnelig tunnel. På et senere tidspunkt besluttet selskapet å dele opp utbyggingen i flere byggetrinn, hvor bare den nordre delen på 7,1 km ble bygget i første byggetrinn og så koblet på den gamle tunnelen i sør. Byggingen av den søndre delen av tunnelen hvor vedlikeholdsbehovet ble ansett å være mindre, samt byggingen av to kraftverk, har kraftselskapet utsatt inntil videre. Partene var enige om at den nordre delen av tunnelen hadde et vedlikeholdsbehov, selv om omfanget var bestridt. Partene var videre enige om at den nye overføringstunnelen ville utgjøre et nytt driftsmiddel dersom hele tunnelen hadde vært ferdig bygget.
Det sentrale vurderingstemaet for retten var om den delen som ikke har blitt utbedret (dvs. den sørlige delen av tunnelen) kunne sies å utgjøre «en mindre vesentlig del» av driftsmiddelet (tunnelen) etter endringene. I denne vurderingen skal det legges vekt på de tre kriteriene teknisk-fysiske, funksjonelle og økonomiske forhold, jf. Høyesteretts dom i den såkalte Christensen-dommen (Rt-1999-1303). Etter en helhetsvurdering var retten enig med kommunen i at de teknisk-fysiske forholdene og funksjonsforbedringene var så dominerende at den gamle tunnelen ble realisert ved byggingen og påkoblingen av den nye delen i nord på den gjenværende delen i sør. Dette innebar at driftsmiddelet (tunnelen) etter endringen var å anse som en nyanskaffelse og at samtlige kostnader ved endringene er gjenstand for aktivering (og dermed ikke kan fradragsføres som kostnader). Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, kom retten dessuten til at vilkårene for fradrag for tenkt vedlikehold under enhver omstendighet ikke var oppfylt da preget av investering eller nyanskaffelse var det dominerende, jf. Høyesteretts dom i Norrøna-saken (HR-2016-1801-A). I denne vurderingen la retten vekt på begrunnelsen for og bakgrunnen for Åseralprosjektene slik den fremkom i konsesjonssøknaden, sammenholdt med det som allerede var bygget og kraftselskapets kommunikasjon med blant annet konsesjonsmyndigheten. Det ble også vektlagt at kraftselskapet – ovenfor kommunen – hadde forholdt seg som om hele delprosjektet vil bli realisert. Når endringsarbeidene som var foretatt klart hadde et dominerende preg av investering, hadde det ikke skjedd noen oppofrelse på kraftselskapets hånd og dermed var ikke vilkårene for «tenkt vedlikehold» oppfylt.
Den skattemessige håndteringen av utbyggingen har stor betydning for kommunens eiendomsskatteinntekter. Tingretten har lagt til grunn at en uriktig utgiftsføring av kostnader til å bygge ny tunnel for skatteåret 2022 har en effekt på mellom 5 og 6,5 millioner kroner i økt eiendomsskatt til kommunen. Retten la også til grunn at feilen foreligger i de forutgående skatteår der tilsvarende kostnader ved den nye tunnelen er direkte fradragsført.
I tillegg til spørsmålet om tenkt vedlikehold, reiste saken spørsmål om det var gjort feil i fradragsføringen av kostnader til fremtidig utskiftning av driftsmidler. Feilene som kommunen mente forelå gjaldt skattegrunnlag for skatteår 2019, 2020, 2021 og 2022, og saken reiste derfor også spørsmål om adgangen til å kreve dom for retting av skattegrunnlag tilbake i tid.
Dommen er viktig for vertskommuner for vannkraftanlegg av flere grunner
For det første avklarer dommen den skattemessige håndteringen, herunder fradragsretten, ved opprusting og utvidelse av vannkrafttunneler. En betydelig del av norsk vannkraftproduksjon er bygd i perioden fra 1950 til utpå 1980-tallet, og alderen på kraftverkene tilsier at mange kraftverk nærmer seg sin tekniske levealder. Det må dermed forventes at det fremover vil være behov for omfattende rehabiliteringer av blant annet gamle tunneler for å sikre opprettholdelse av eksisterende overføringer. Hvordan tunnelen behandles skattemessig, kan da være av stor betydning for kommunenes eiendomsskatteinntekter.
For det andre fastsetter dommen at uenighet om hvorvidt det foreligger en retteplikt eller ikke for skatteetaten for foregående år, er en rettsuvisshet kommunen kan få dom for. Retten kom til at kommunens søksmålsinteresse ikke falt bort ved at Å energi foretok såkalt egenretting for det skatteåret søksmålet gjaldt (2022) når de samme feilene forelå i skattegrunnlaget også for tidligere skatteår.
Endelig var retten for det tredje enig med kommunen i at rettingsplikten til skattemyndigheten også foreligger for tidligere skatteår når samme feil gjør seg gjeldende disse tidligere årene, jf. skatteforvaltningsloven § 12-8. Bestemmelsens bokstav a fastsetter at fristene i lovens § 12-6 ikke skal være til hinder for at en fastsetting tas opp til endring når endringen følger av eller forutsettes i utfallet av et søksmål.
Kommunene må få innsyn og klageadgang i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlagene for kraftanlegg
Saken illustrerer behovet for at kommunene må få innsyn og klageadgang i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlagene for kraftanlegg.
Til tross for at kommunene er kreditor for eiendomsskatten, og også er de som skriver ut skatten, har de kun en begrenset innsynsrett og ingen formell klagerett over eiendomsskattegrunnlagene som de sentrale skattemyndighetene fastsetter.
I denne saken reiste kommunens rådgiver, og tidligere økonomisjef, spørsmål ved om eiendomsskattegrunnlaget for 2022 kunne være riktig. Kommunen ba derfor skatteetaten om innsyn i fastsettelsen, men fikk avslag. Kommunen så da ingen annen utvei enn å ta ut søksmål for å få klarhet i hva som var lagt inn i skattegrunnlaget, herunder hvilke fradrag som var gjort.
I dommen legger retten til grunn at en rekke feil i skattegrunnlagene ble rettet opp av skattyter ved egenretting etter at søksmålet ble tatt ut, som følge av at feilene ble oppdaget av kommunens rådgiver ved en gjennomgang av kraftselskapets RF-1161 skjema til skatteetatene. Om dette skriver retten:
«Disse skjemaene gir begrenset informasjon for en som ikke også sitter med innsikt i selskapets anleggsregister, men med sin lokalkunnskap var Nepstad i stand til å stille spørsmål til skattekontoret og kraftselskapet og få i gang en dialog. Så sent som 25. august 2023 erkjente ÅEVK ytterligere feil i grunnlagene i dialogen mellom kommunen med Nepstad på den ene siden og ÅEVK ved business controller Frode Hesjedal på den andre. Hvilke feil det dreier seg framgår blant annet av denne korrespondansen, blant annet e-post av 25. august 2023 med vedlegg. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn i enkelthetene. Retten kan imidlertid på bakgrunn av bevisførselen legge til grunn at feilene for skatteårene 2020 og 2019 medfører at kommunen har fått om lag henholdsvis 2 050 000 og 2 000 000 kroner mindre i eiendomsskatt enn korrekte skattegrunnlag skulle tilsi disse skatteårene.»
Videre skriver retten at den:
«dessuten [er] enig med saksøkersiden i at staten – før partshjelper ÅEVK kom inn – kunne vært mer behjelpelige med å framskaffe det faktiske grunnlaget i saken.»
I denne saken rettet altså kraftselskapet flere forhold etter at kommunen fikk tilstrekkelig innsyn til å kunne påpeke hva som var feil. Kommunenes manglende innsyns og klagerett medfører dermed at kommunene må ta ut søksmål i saker som kunne vært løst ved klage. Manglende innsyn og klagerett medfører sløsing med ressurser både hos kommunene og i domstolene. Stortinget har tidligere vært samstemt i at kommunene burde gis slike rettigheter, men Solberg-regjeringen frarådet departementet dette ettersom det ville påføre sentrale skattemyndigheter mer arbeid. LVK er uenig, og har bedt Finansdepartementet om å følge opp saken.
Dommen er ikke rettskraftig.
De sentrale sidene i Åseral-saken er utdypet nærmere her.